I TRØNDELAG

Hei
Onsdag etter skolen var jeg til Lars, vi kosa oss masse, og ca i 7 tida kom mamma å henta meg der, så dro jeg og mamma til trøndelag, kom vel fram sånn i 11 tida eller noe. Når vi kom fram til Selbu, la jeg meg og sovna ganske fort. Dagen etter dro vi til leiligheta til morfar, å snakka med familien litt om ting og tang, så dro vi etter hvert bort for å se på morfar. Da vi kom dit gikk noen inn først, også gikk jeg, Tonje, mamma, Hanne inn etter hvert, tante Mai-B, onkel Sverre, onkel Jan Arild kom også inn etter litt. Jeg fikk sånn rar følelse i kroppen min, da jeg kom inn å så han bare ligge helt kald og stiv der. Da gikk det virkelig opp for meg, at han virkelig er borte. Det var veldig trist, jeg gråt, og jeg gråt. Alle rundt meg også, det var en utrolig vond følelse, å bare se alle så lei seg. Jeg sto der å stirra på han, jeg tenkte så mye akkurat da. Jeg tenkte " han er jo virkelig borte", det kan ikke gå an.." Det så ut som at han hadde det vondt der han lå, jeg tenkte og jeg tenkte.. Vi sto der en god stund å bare så på han. Tante Mai-B ga han en kos, og sa at hu var glad i han, og at han alltid vil være i våre hjerter. Jeg hadde så lyst til å klemme han å si et siste ord til han. Jeg gjorde det like før vi dro, jeg sa til han " jeg er kjempeglad i deg, morfar", også ga jeg han en kos på ene kinnet. Det angrer jeg ingenting på! Det føltes bedre etterpå. Vi gikk ut å alle sto å snakket og sånt, jeg hørte på at de snakket om alt. Om døden og sånt. Tonje spurte begravelsesbyrå-mannen om han ikke var redd og sånt, når han hold på med det. Han sa at han var vant til det, og at han ikke var redd i det hele tatt. Han var heller ikke redd for døden. Etter at vi hadde snakket, så dro vi tilbake til morfars leilighet. Vi snakka litt der også, før vi dro videre opp til Selbu...Dagen etter, skulle vi gravlegge morfar. Jeg sto opp klokken 10:00, etter at jeg hadde hivd i meg en brødskive og pynta meg, dro jeg og mamma ned til stjørdal hvor vi henta Asbjørn og Bodil, som skulle sitte på med oss opp til skatvalskirka. Da vi kom frem, gikk vi inn i kirka å satte oss. Barnebarn og oldebarn fikk hver sin rose som vi skulle legge på kista. Det var meningen at jeg og Tonje skulle synge: "Bjørn Eidsvåg - Eg ser" sammen, men det ble ikke, siden jeg og hu ikke hadde øvd godt nok på den sammen. Hun sang ganske fort etter at vi hadde satt oss, det var så fint, at jeg gråt. Jeg så på mange andre, hørte alle var lei seg, det var vondt. Jeg holdt handa til Marthe, ble helt klam. Jeg kunne ikke skjønne det helt, at han var borte. Jeg og mamma var hos han litt mer enn en uke siden, og da var han så glad for å se oss. Han smilte, og han lo. Han var alltid så blid og så god. Jeg og mamma kom egentlig bare innom med gaver til han, fordi vi skulle oppover til Selbu igjen.Morfar spurte om vi ikke skulle være der lengre, og da sa mamma at vi skulle oppover mot Selbu igjen, siden Malin og Emma satt i bilen og venta. - det var siste gangen jeg så morfar. Jeg var glad for at jeg ga han en klem før jeg dro. Jeg fikk høre av tante Mai-B da hun var innom morfar etter at vi hadde vært der, at han hadde sagt til hu at jeg så ut som en prinsesse da jeg var der. Det var så godt å høre etterpå, det varma skikkelig. Etter at vi la på roser på kista, sto vi der en liten stund å så, alle barnebarn og oldebarn. Det ble holdt minnetale om morfar som tante Mai-B og onkel Sverre hadde skrevet, onkel Jan Arild måtte lese det opp, tante Mai-B greide det ikke, det er selfølgelig forståelig. Også hadde onkel Jan Arild skrevet litt som han leste opp, det var så trist...Han sa litt om de 5 siste dagene til morfar. Da ble jeg lei meg. Det måtte være vondt å se han ligge i sofaen sin, når onkelen min fant han, og han viste det med engang at det var noe som hadde skjedd.. I begravelsen sang Tonje to sanger, det ble en lang begravelse. Vi gikk ut alle sammen bak kista, mens sønnene bar. Vi sto der å så på litt etterpå, så gikk vi inn, spiste sodd, is til dessert. ble 12 kaker eller noe etterpå. Det var veldig koselig å se igjen hele familien. Ble en lang og trist dag. Koselig og trist på samme dag egentlig.
Kjære mormor og morfar, dere vil alltid bli i mitt hjertet. Høyt elsket, dypt savnet :'(